Herregud, jeg klager for mye. Hvertfall på bloggen, og det var jo ikke egentlig helt det jeg hadde tenkt å bruke den til. Nei, uff. I dag har jo dagen egentlig vært veldig fin, selv om det virker som om alle dager er helt forjævelige om man leser de forrige innleggene jeg har skrevet. Tipper det er på tide å lære seg å ikke skrive når humøret ikke er på topp.
Anywho. I helgen har jeg vært på hyttetur på Sjusjøen. 12 glade og gale mennesker med masse øl og god mat har tilbragt tiden sammen, noe som var alldeles prima etter min mening! Utsikten var fantastisk, hytta var gigantisk og boblebadet var herlig. Vi endte forsåvidt opp med prikker på kroppen hele gjengen, men turen var fortsatt veldig vellykket!
Og angående “klagingen” min. Bestemte meg i dag for at jeg rett og slett bare må slutte. Jeg skal smile mer og tro mer på meg selv. Innså at mitt humør påvirker noe(-n) av det som betyr mest for meg her i verden og det kan jeg ikke ha noe av. Det får bare ikke skje. Jeg skal ta meg sammen. Så sånn er det med den saken!
(Foto: Privat/Torgeir Steen/William Viker)
Tusenvis av mennesker i Norge lever med angst og depresjoner i tillegg til flere psykiske lidelser. Tusenvis av mennesker; i det som skal være et av verdens beste land å leve i.
Alle mennesker opplever en eller flere ganger i løpet av livet den følelsen av å være deprimert eller følelsen av angst. Dette betyr dog ikke at dersom du har vært deprimert eller fått angst noen ganger i løpet av livet- at du er syk. Det er naturlig å føle depresjon eller angst; men til en viss grad.
For ikke lenge siden fikk jeg selv diagnosen(-e), og selv om jeg har visst lenge at jeg har slitt med bl.a. angst, var det noe helt annet å få det “på papiret”. Nå kan jeg ikke lenger gjemme det bort og tenke at “dette er noe alle andre sliter med” og “dette er helt normalt”. Som sagt; det er naturlig, men til en viss grad. Når jeg på en bursdagsfest for noen helger siden plutselig våknet opp på legevakten flere timer senenere og legen fortalte meg at det var pga et angstanfall, skjønte jeg vel forsåvidt at det var noe som ikke var “normalt”.
Jeg har i lang tid tenkt at jeg vil ha hjelp. Men å be om det; er noe helt annet. Det var ikke før jeg ble ordentlig redd at jeg turte å si til legen min at jeg ikke lenger vil ha det sånn. Jeg vil bli frisk. Eller; friskERE. Jeg har ikke kommet lenger enn å snakke med min egen fastlege, som vil vurdere hvordan hun syns jeg skal behandles, men bare det var et stort steg for meg og nå vet jeg at det kommer til å bli bedre; det er jeg sikker på. Det er rett og slett alt for slitsomt å gå rundt blid og fornøyd i det ene øyeblikket, for så å kjenne kroppen falle sammen og tårene strømme på. Det skal ikke være sånn.
De siste par månedene har det blitt så ille at jeg så vidt klarer å være alene uten å knekke sammen. Det er så utrolig vondt- samtidig som det er godt å få det ut. Det skjer så plutselig hver gang. Heldigvis har jeg kjæresten. Han sier ikke så mye, men holder meg i hånden, kysser meg i pannen, stryker meg over hodet og bare er der. Det hjelper så mye mer enn han tror selv. Midt på natten når hjertet hamrer, kroppen rister og tårene strømmer, så bare er han der. Ingenting føles tryggere.
Jeg vet at det vil ta tid før jeg vil bli “frisk”. Det er langt å gå, men jeg skal gå hele veien. For meg selv og for de jeg vet er glad i meg og som vil gå veien med meg. Jeg skal.
