Aldri har jeg møtt noen som er så god mot meg som deg. Aldri har jeg møtt noen som bryr seg så mye og som er så snill som deg. Som alltid er der. Som når tårene renner, tørker de bort og sier trøstende ord. Sier at du elsker meg. Som får meg til å le så jeg får vondt i magen og som alltid kommer med noen snille ord når jeg trenger det mest.

Det kiler fortsatt i magen når jeg ser deg. Allikevel hadde jeg aldri trodd før jeg møtte deg at jeg skulle føle noe som helst i nærheten av det jeg føler for deg nå. Det er nesten skremmende å tenke på. At jeg elsker deg så høyt at jeg ville gjort alt for deg. At jeg elsker deg så mye at jeg ikke klarer å se for meg å være uten deg. Skremmende å tenke på hva jeg skulle gjort hvis du plutselig ikke var der lenger.

Jeg trodde jeg hadde lært meg at jeg aldri skulle stole blindt på et menneske igjen. Men så møtte jeg deg. Før jeg møtte deg trodde jeg at jeg hadde vært forelsket. Det hadde jeg ikke.

Det er rart å tenke på at det er mulig å være så glad i noen som jeg er i deg. Det er så rart å tenke på at jeg er så forelsket i deg at jeg skriver verdens mest cheesy innlegg på bloggen sånn at hele verden kan se det. Det sier litt, eller hva?