Aldri har jeg møtt noen som er så god mot meg som deg. Aldri har jeg møtt noen som bryr seg så mye og som er så snill som deg. Som alltid er der. Som når tårene renner, tørker de bort og sier trøstende ord. Sier at du elsker meg. Som får meg til å le så jeg får vondt i magen og som alltid kommer med noen snille ord når jeg trenger det mest.
Det kiler fortsatt i magen når jeg ser deg. Allikevel hadde jeg aldri trodd før jeg møtte deg at jeg skulle føle noe som helst i nærheten av det jeg føler for deg nå. Det er nesten skremmende å tenke på. At jeg elsker deg så høyt at jeg ville gjort alt for deg. At jeg elsker deg så mye at jeg ikke klarer å se for meg å være uten deg. Skremmende å tenke på hva jeg skulle gjort hvis du plutselig ikke var der lenger.
Jeg trodde jeg hadde lært meg at jeg aldri skulle stole blindt på et menneske igjen. Men så møtte jeg deg. Før jeg møtte deg trodde jeg at jeg hadde vært forelsket. Det hadde jeg ikke.
Det er rart å tenke på at det er mulig å være så glad i noen som jeg er i deg. Det er så rart å tenke på at jeg er så forelsket i deg at jeg skriver verdens mest cheesy innlegg på bloggen sånn at hele verden kan se det. Det sier litt, eller hva?
..everything’s going to be fine!
Det er tirsdag og blå himmel. Skulle så gjerne sittet ute i solen, men kommer meg ikke lenger enn til sofaen foran tven. Kroppen er sliten og hodet klarer ikke tenke klart. Heldigvis kunne jeg ta meg fri fra jobben i dag da jeg endte opp med å bli 30% sykemeldt, så kanskje en dag hjemme på sofaen kan hjelpe på humøret. Kjenner at når jeg de siste dagene har klart å komme meg mer ut av huset, så er humøret mye bedre. Men samtidig blir jeg så utrolig sliten og det kjenner jeg så godt når jeg er alene..
Jeg kjenner jeg er så mye mer urolig, bekymrer meg så mye og er rett og slett redd for så mye. Jeg er redd for å miste kontakten med de jeg er glad i, redd for å være mer glad i noen enn de er i meg, redd for at kjæresten plutselig ikke skulle ville ha meg lenger; jeg er redd for så mye. Redd for så mye jeg vanligvis ikke har tenkt på i det hele tatt. Man skal jo ikke gå rundt å vri hodet på grunn av sånne ting, det er jo absolutt ikke sunt..
Allikevel hadde jeg det utrolig gøy ute med den gamle gjengen i går. Det er jo ikke sånn at jeg går rundt og uroer meg hele tiden, det er det som er så rart. Nei, uff, dette innlegget er egentlig bare vas. Er alltid lettere å skrive ned sånt, selv om det kanskje ikke gir mening for den som leser det.
Anywho.. Nå skal jeg prøve å muntre meg selv opp litt ved å spise meg halvdø på sjokoladeis og drømme meg bort i fine bilder på weheartit, før kanskje min bedre halvdel kommer en tur senere :)
Cheerio!
Tusenvis av mennesker i Norge lever med angst og depresjoner i tillegg til flere psykiske lidelser. Tusenvis av mennesker; i det som skal være et av verdens beste land å leve i.
Alle mennesker opplever en eller flere ganger i løpet av livet den følelsen av å være deprimert eller følelsen av angst. Dette betyr dog ikke at dersom du har vært deprimert eller fått angst noen ganger i løpet av livet- at du er syk. Det er naturlig å føle depresjon eller angst; men til en viss grad.
For ikke lenge siden fikk jeg selv diagnosen(-e), og selv om jeg har visst lenge at jeg har slitt med bl.a. angst, var det noe helt annet å få det “på papiret”. Nå kan jeg ikke lenger gjemme det bort og tenke at “dette er noe alle andre sliter med” og “dette er helt normalt”. Som sagt; det er naturlig, men til en viss grad. Når jeg på en bursdagsfest for noen helger siden plutselig våknet opp på legevakten flere timer senenere og legen fortalte meg at det var pga et angstanfall, skjønte jeg vel forsåvidt at det var noe som ikke var “normalt”.
Jeg har i lang tid tenkt at jeg vil ha hjelp. Men å be om det; er noe helt annet. Det var ikke før jeg ble ordentlig redd at jeg turte å si til legen min at jeg ikke lenger vil ha det sånn. Jeg vil bli frisk. Eller; friskERE. Jeg har ikke kommet lenger enn å snakke med min egen fastlege, som vil vurdere hvordan hun syns jeg skal behandles, men bare det var et stort steg for meg og nå vet jeg at det kommer til å bli bedre; det er jeg sikker på. Det er rett og slett alt for slitsomt å gå rundt blid og fornøyd i det ene øyeblikket, for så å kjenne kroppen falle sammen og tårene strømme på. Det skal ikke være sånn.
De siste par månedene har det blitt så ille at jeg så vidt klarer å være alene uten å knekke sammen. Det er så utrolig vondt- samtidig som det er godt å få det ut. Det skjer så plutselig hver gang. Heldigvis har jeg kjæresten. Han sier ikke så mye, men holder meg i hånden, kysser meg i pannen, stryker meg over hodet og bare er der. Det hjelper så mye mer enn han tror selv. Midt på natten når hjertet hamrer, kroppen rister og tårene strømmer, så bare er han der. Ingenting føles tryggere.
Jeg vet at det vil ta tid før jeg vil bli “frisk”. Det er langt å gå, men jeg skal gå hele veien. For meg selv og for de jeg vet er glad i meg og som vil gå veien med meg. Jeg skal.
Da var jeg vel hjemme fra Amsterdam etter fire dager med verdens beste kjæreste (ja, klissete, men han er det, tenk). Været har ikke vært optimalt da det regnet litt regn innimellom, men i forhold til minusgrader og metervis med snø her hjemme var det rett og slett herlig! Bare det å slippe å dra på seg verdens største dunjakke før jeg tør å trå utenfor døren var en fryd.
Vi har fått sett litt av den beryktede byen, handlet litt, spist god mat, drukket øl, vært kultiverte mennesker på Van Gogh-museet (høhø) fått massasje og sløvet på hotellrommet. Noe jeg føler var akkurat det jeg trengte for å få et lite avbrekk fra, vel, den til tider litt kjedelige hverdagsrutinen jeg har lagt til meg. Det var selvfølgelig også deilig å bare kunne slappe av og være med William, da det er det koseligste jeg kan tenke meg å gjøre.
Ellers, så er byen en utrolig fin by som er verdt å besøke! Mye å se (mye mer enn det vi fikk sett), mye shoppingmuligheter og ja; egentlig alt mulig rart og noe for en hver smak. Har med andre ord hatt en utrolig fin tur og gleder meg veldig til den neste!
Nå skal jeg derimot krype under dyna og få litt varme i kroppen før morgendagen bringer møter og jobb.
God natt!
For herlige reklamer på tv! Spesielt de med kuene som synger på fjellet og selvfølgelig; Stratos-kua.
For “gresk pitabrød med indrefilet”, tiramisu og øl på en onsdag.
For verdens herligste kjæreste som alltid er der og alltid lyser opp dagen min.
For nettshopping (-og billige sko!).
For påske-egg fra Freia og søte cupcakes.
For en langweekend i Amsterdam i mars med den beste gutten i verden.
For Mr.MacBook som aldri svikter meg.
For den store HelloKitty PEZ-dispenseren min.
Og selvfølgelig; for alle de små tingene jeg ikke klarer å sette fingeren på.
Tommel opp!
18. mars reiser jeg og kjæresten til Amsterdam! Skal bli godt med en langweekend borte dra mas og tjas i kalde Norge (ikke at det er mye varmere i Nederland, men jeg liker å forestille meg at det er det). Turen er akkurat bestillt og betalt, så dette blir braa! Vi skal bo på Hotel Artemis, et 4-stjerners designhotell vest i Amsterdam. Gleder meg! :D
(Dersom du ikke skjønte det; trykk på bildene for å forstørre de)
Eller er det kanskje formiddag etter 12.00? Ettermiddag? Uansett. Jeg har i hvertfall akkurat stått opp og jeg liker det.
I dag skal jeg på jobb og leke med barna på SFO. Og spise brødskive med brunost og honning (det er faktisk kjempe godt! Try it!). Etterpå skal jeg til kjæresten som reiser til Sverige i morgen. Og som jeg har vært sammen med i 5 måneder i dag. Koselig :) Og så tenker jeg på da. Om det kanskje er lurt å slutte å røyke i dag? Var akkurat innom VG.no og leste om en indonesisk sikkerhetsvakt som mistet tennene etter at en sigarett på uforklarlig vis eksploderte. Sigaretten så helt normal ut. Noe jeg syns er ganske skremmende. Men det som er mer skremmende er at det egentlig ikke får meg til å få lyst til å slutte å røyke! Latterlig. Jeg skal slutte, har kuttet ned masse på “den daglige dosen” om du vil kalle det det, men selvdisiplin nok til å slutte å røyke for godt? Flere sier jo at “det er bare å slutte. Kast pakka og bli ferdig med det”. Forsåvidt; dere som klarer det: GOOD FOR YOU! Jeg har selv prøvd det flere ganger. Men med selvdisiplin som et esel, så funker det dårlig.
Vet det er flere av dere som har klart å slutte å røyke, så mitt spørsmål er rett og slett: hvordan?
Nå skal jeg opp til min mor og ta en kopp kaffe og en røyk, og håpe at den ikke eksploderer i munnen min før jeg rekker å slutte.
Ha en fin dag!
Hei å hopp!
Nå har vi (jeg og William altså) fått ut alt fra leiligheten i Oslo og flyttet hjem igjen til Hurdal. Tror ikke jeg har sett gutten så glad siden før han fikk vite at han mistet lappen for tre måneder siden og måtte bo i Oslo en stund. Men i morgen får han den tilbake. Kos-kos! Så nå har jeg fått i meg middagen, mens jeg hører på William og Martin (leieboeren/samboeren) prate om iPader og diverse annet.
Aaanyroad: Jeg skulle egentlig bare ønske dere en god helg, så;
Ha en fantastisk fin helg, søte små!
Jeg vil reise og se verden. Jeg vil ha en perfekt garderobe og en perfekt kropp. Jeg vil bruke dagene på å sitte på fancy kafèer og drikke te med gode venner. Og kveldene på utesteder hvor moroa aldri slutter. Jeg skulle gjerne hatt et høyere beløp på lønningslippen hver måned. Så jeg kan få råd til alt jeg vil ha. Jeg vil ha et perfekt lite hus; akkurat som jeg har drømt om. Og jeg vil ha boblebad på verandaen. Jeg vil ha lappen og jeg vil ha bil. Jeg vil ha så mye jeg ikke har. Men allikevel er jeg lykkelig. Sikkert en av verdens lykkeligste jenter også. Jeg har en faktastisk familie og verdens herligste kjæreste. Jeg har venner som er gull verdt og jeg trives med kollegaene mine på jobben. Jeg har råd til å kjøpe meg et par sko og klær jeg vil ha innimellom hvis jeg prioriterer pengene mine, og jeg vet jeg ikke trenger å streve etter den perfekte kroppen; for kjæresten er glad i meg som jeg er. Jeg kan reise om jeg sparer litt penger her og der, i stedet for å bruke de på ting jeg egentlig ikke trenger. Huset jeg bor i er mer enn godt nok. Jeg har mitt eget rom, min egen seng og mitt eget klesskap. Jeg har startet å øvelseskjøre og setter sakte men sikkert bort penger til lappen hver måned. Bil tar vi når den tid kommer. For bil får jeg kjøpt meg en gang uansett. Jeg har så mye mer enn mange andre. Jeg legger meg lykkelig om kvelden og våkner lykkelig om morgenen. Jeg vet at jeg får trøst hvis jeg skulle ha en dårlig dag og jeg vet jeg får hjelp hvis jeg trenger det. Men hva med de som ikke har det sånn? De som så vidt har følt lykke og ikke vet hvordan det er å ha en familie og venner. Hvorfor er det sånn at så mange av de som har alt, som ikke trenger noe mer, ikke gjør noe for de som faktisk trenger noe? Jeg har akkurat gått gjennom hele klesskapet mitt og sendt det jeg ikke trenger til Frivillighetssentralen. Så enkelt er det å hjelpe noen som trenger det. Hvorfor ikke gjøre det litt oftere? Det skal jeg.
