I morgen reiser jeg til Amsterdam igjen. Denne gangen med familien; altså min far, kona, stesøster, lillebror, to fettere, tante og muligens tantes kjære. Hvert år reiser vi nemlig til en hovedstad i Europa, noe som er veldig koselig, spesielt da jeg slipper å betale noe selv. Nesten hvertfall.
I går var jeg å kjøpte meg en ny koffert (en lilla en med blomster på. Den er SÅ kul.) og tenkte at når jeg kom hjem fra jobb i dag skulle jeg pakke i den nye kofferten. Det endte med at jeg våknet med hovne mandler og var helt dedt i desa, så noe jobb ble det ikke. Nå må jeg bare få satt på en vask eller to til med klær, pakket kofferten og gjort alt klart, helst før kjæresten kommer en tur etter han er ferdig på jobb. Jeg bare må sove bittelitt først. Bare litt. Jeg lover.
(Ca sånn som dette har jeg ligget i hele dag. Og jeg har en følelse av at jeg blir liggende sånn til i morgen.. Lenge leve å pakke ca 5 min før man må dra til flyplassen.)
Det er tirsdag og blå himmel. Skulle så gjerne sittet ute i solen, men kommer meg ikke lenger enn til sofaen foran tven. Kroppen er sliten og hodet klarer ikke tenke klart. Heldigvis kunne jeg ta meg fri fra jobben i dag da jeg endte opp med å bli 30% sykemeldt, så kanskje en dag hjemme på sofaen kan hjelpe på humøret. Kjenner at når jeg de siste dagene har klart å komme meg mer ut av huset, så er humøret mye bedre. Men samtidig blir jeg så utrolig sliten og det kjenner jeg så godt når jeg er alene..
Jeg kjenner jeg er så mye mer urolig, bekymrer meg så mye og er rett og slett redd for så mye. Jeg er redd for å miste kontakten med de jeg er glad i, redd for å være mer glad i noen enn de er i meg, redd for at kjæresten plutselig ikke skulle ville ha meg lenger; jeg er redd for så mye. Redd for så mye jeg vanligvis ikke har tenkt på i det hele tatt. Man skal jo ikke gå rundt å vri hodet på grunn av sånne ting, det er jo absolutt ikke sunt..
Allikevel hadde jeg det utrolig gøy ute med den gamle gjengen i går. Det er jo ikke sånn at jeg går rundt og uroer meg hele tiden, det er det som er så rart. Nei, uff, dette innlegget er egentlig bare vas. Er alltid lettere å skrive ned sånt, selv om det kanskje ikke gir mening for den som leser det.
Anywho.. Nå skal jeg prøve å muntre meg selv opp litt ved å spise meg halvdø på sjokoladeis og drømme meg bort i fine bilder på weheartit, før kanskje min bedre halvdel kommer en tur senere :)
Cheerio!
Tusenvis av mennesker i Norge lever med angst og depresjoner i tillegg til flere psykiske lidelser. Tusenvis av mennesker; i det som skal være et av verdens beste land å leve i.
Alle mennesker opplever en eller flere ganger i løpet av livet den følelsen av å være deprimert eller følelsen av angst. Dette betyr dog ikke at dersom du har vært deprimert eller fått angst noen ganger i løpet av livet- at du er syk. Det er naturlig å føle depresjon eller angst; men til en viss grad.
For ikke lenge siden fikk jeg selv diagnosen(-e), og selv om jeg har visst lenge at jeg har slitt med bl.a. angst, var det noe helt annet å få det “på papiret”. Nå kan jeg ikke lenger gjemme det bort og tenke at “dette er noe alle andre sliter med” og “dette er helt normalt”. Som sagt; det er naturlig, men til en viss grad. Når jeg på en bursdagsfest for noen helger siden plutselig våknet opp på legevakten flere timer senenere og legen fortalte meg at det var pga et angstanfall, skjønte jeg vel forsåvidt at det var noe som ikke var “normalt”.
Jeg har i lang tid tenkt at jeg vil ha hjelp. Men å be om det; er noe helt annet. Det var ikke før jeg ble ordentlig redd at jeg turte å si til legen min at jeg ikke lenger vil ha det sånn. Jeg vil bli frisk. Eller; friskERE. Jeg har ikke kommet lenger enn å snakke med min egen fastlege, som vil vurdere hvordan hun syns jeg skal behandles, men bare det var et stort steg for meg og nå vet jeg at det kommer til å bli bedre; det er jeg sikker på. Det er rett og slett alt for slitsomt å gå rundt blid og fornøyd i det ene øyeblikket, for så å kjenne kroppen falle sammen og tårene strømme på. Det skal ikke være sånn.
De siste par månedene har det blitt så ille at jeg så vidt klarer å være alene uten å knekke sammen. Det er så utrolig vondt- samtidig som det er godt å få det ut. Det skjer så plutselig hver gang. Heldigvis har jeg kjæresten. Han sier ikke så mye, men holder meg i hånden, kysser meg i pannen, stryker meg over hodet og bare er der. Det hjelper så mye mer enn han tror selv. Midt på natten når hjertet hamrer, kroppen rister og tårene strømmer, så bare er han der. Ingenting føles tryggere.
Jeg vet at det vil ta tid før jeg vil bli “frisk”. Det er langt å gå, men jeg skal gå hele veien. For meg selv og for de jeg vet er glad i meg og som vil gå veien med meg. Jeg skal.
Eller er det kanskje formiddag etter 12.00? Ettermiddag? Uansett. Jeg har i hvertfall akkurat stått opp og jeg liker det.
I dag skal jeg på jobb og leke med barna på SFO. Og spise brødskive med brunost og honning (det er faktisk kjempe godt! Try it!). Etterpå skal jeg til kjæresten som reiser til Sverige i morgen. Og som jeg har vært sammen med i 5 måneder i dag. Koselig :) Og så tenker jeg på da. Om det kanskje er lurt å slutte å røyke i dag? Var akkurat innom VG.no og leste om en indonesisk sikkerhetsvakt som mistet tennene etter at en sigarett på uforklarlig vis eksploderte. Sigaretten så helt normal ut. Noe jeg syns er ganske skremmende. Men det som er mer skremmende er at det egentlig ikke får meg til å få lyst til å slutte å røyke! Latterlig. Jeg skal slutte, har kuttet ned masse på “den daglige dosen” om du vil kalle det det, men selvdisiplin nok til å slutte å røyke for godt? Flere sier jo at “det er bare å slutte. Kast pakka og bli ferdig med det”. Forsåvidt; dere som klarer det: GOOD FOR YOU! Jeg har selv prøvd det flere ganger. Men med selvdisiplin som et esel, så funker det dårlig.
Vet det er flere av dere som har klart å slutte å røyke, så mitt spørsmål er rett og slett: hvordan?
Nå skal jeg opp til min mor og ta en kopp kaffe og en røyk, og håpe at den ikke eksploderer i munnen min før jeg rekker å slutte.
Ha en fin dag!
